yes, therapy helps!
De 10 mest inspirerende diktene av Garcilaso de la Vega

De 10 mest inspirerende diktene av Garcilaso de la Vega

Februar 28, 2024

Garcilaso de la Vega er kjent for å være en av de viktigste dikterne , betraktes som en av de største eksponentene for den gyldne tidsalderen og en av de største forfatterne i historien.

Denne forfatteren og den militære mannen i Toledo, som trolig ble født i 1501 (selv om andre i sitt konkrete år er usikker, kan også være født i 1498) og døde i 1536, er kjent for å være pioner i å introdusere renessanse poesi og Hendecasyllabiske vers (av elleve stavelser) i vårt land, samt for å ansette i deres verk en intim, musikalsk og følelsesmessig uttrykksfull tone som pleide å unngå den pompositet som er typisk for tidligere epoker.


Til tross for sin store betydning, var denne forfatterens arbeid relativt kort og vil ikke bli publisert før år etter hans død: den består av en karantene av sonetter, tre øklogoer, en epostel, to elegier og fem sanger. Alle med stor skjønnhet og være kjærlighet til et av hovedtemaene sine. For å kunne beundre sitt arbeid, gjennom hele denne artikkelen skal vi avsløre noen av de mest kjente diktene av Garcilaso de la Vega .

  • Relatert artikkel: "De 15 beste korte diktene (fra berømte og anonyme forfattere)"

Et kort utvalg av dikt av Garcilaso de la Vega

Her tilbyr vi en serie eksempler på Garcilaso de la Vegas poesi, alle deler av deres sønner og mest fokusert på aspekter som kjærlighet og melankoli. Hans hovedkilde for inspirasjon var sannsynligvis hans følelser mot Isabel Freyre , som ville bli hans platonske kjærlighet og som levde sitt ekteskap med en annen mann og deretter sin død (noe som forklarer fortvilelse og melankoli som uttrykker mye av forfatterens arbeid), samt vennskap.


1. Sonnet 1

Når jeg slutter å tenke på min stat og se trinnene som er tatt av meg, finner jeg, etter det jeg mistet, at det større onde kunne ha kommet;

Men når han ble glemt på vei, vet jeg ikke hvorfor jeg kom så dårlig; Jeg vet at jeg er ferdig, og jeg har følt meg mer og mer for å se min omsorg ferdig med meg.

Jeg vil fullføre, at jeg ga meg selv uten kunst til noen som vil vite hvordan jeg skal miste meg og fullføre meg hvis han vil, og han vil fortsatt vite hva han skal gjøre; at min vilje kan drepe meg, hans vilje, som ikke er så mye fra min side, å være i stand til, hva skal han gjøre, men hack det?

Denne første sonen refererer til observasjonen av vår fortid, å se tilbake og vurdere hva som er oppnådd i livet og hvor det kommer fra, så vel som tristheten generert av en uberørt kjærlighet .

  • Kanskje du er interessert: "23 dikt av Pablo Neruda som vil fascinere deg"

2. Sonnet V

Skrevet i min sjel er din gest, og hvor mye jeg skriver av deg, jeg ønsker; du skrev det bare, jeg leser det så alene, at selv av dere holder jeg i dette.


I dette er jeg og jeg vil alltid bli satt; at selv om det ikke passer meg i hvor mye jeg ser i deg, så godt det jeg ikke forstår, tror jeg, tar allerede troen på budsjett.

Jeg var ikke født, men å elske; Min sjel har kuttet deg til ditt mål; av sjelens vane jeg elsker deg.

Når jeg har tilstått, må jeg; for deg er jeg født, for jeg har livet, for jeg må dø, og for deg dør jeg.

Denne femte sonnet av Garcilaso uttrykker oss dine følelser og følelser når du ser personen du elsker , energien og lysten til å være med henne som genererer den og minnet av hver enkelt av hennes bevegelser.

3. Sonnet XXVI

Grunnlaget for at mitt slitne liv levde på jorden. Åh, hvor mye bra det ender på bare en dag! Åh, hvor mange forhåpninger har vinden?

Å, hvor ledig er min tanke når det handler om det gode av min ting! Til mitt håp, så vel som å kaste bort, straffes tusen ganger min plage meg.

Jo flere ganger jeg overgir, den andre jeg motstår med slik raseri, med en ny kraft, at et fjell på toppen ville bryte.

Dette er ønsket om at jeg vil se en dag hvem det ville være bedre å aldri ha sett.

I denne sonen oppdager vi smerten provosert av en kjærlighet som ikke har vært og kan ikke være igjen, så vel som de lidelsene som forfatteren genererer i hans platonske kjærlighet, Isabel Freyres død.

4. Sonnet XXXVIII

Jeg er fortsatt i tårer badet, alltid bryter luften med sukk, og det gjør vondt mer for ikke å våge å fortelle deg at jeg har kommet for deg i en slik stat;

at det å se meg er jeg, og det jeg har gått langs den smale veien til å følge deg, hvis jeg vil gå tilbake for å flykte, svimmer jeg og ser hva jeg har etterlatt seg;

og hvis jeg vil klatre til høytoppmøtet, kaster jeg meg i det hele tatt triste eksempler på de som har falt; fremfor alt mangler jeg allerede håpens brann, som jeg pleide å gå gjennom det glemsomhetens mørke område.

I dette diktet snakker Garcilaso om et problem som fortsetter hos mange mennesker i dag: kampen mellom å elske og ønsker å slutte å elske noen som ikke tilhører oss.

5. Sonnet XXVIII

Boscan, du er avenged, med min diminution, av min tidligere strenghet og min hardhet som du beskylder ømheten i ditt myke hjerte pleide å.

Agora straffet meg hver dag for en slik vildsvin og en slik plagsomhet: men det er på tide at jeg fra mitt grunnlag kunne løpe og straffe meg veldig bra.

Vet at i min perfekte alder og væpnet, med åpne øyne, har jeg overgitt til barnet du kjenner, blindt og naken.

Av en så vakker ild som forbrukes, var det aldri et hjerte: hvis jeg spør, jeg er resten, i resten er jeg dum.

I dette diktet refererer forfatteren til at han har fortalte en venn noe som samme forfatter gjør nå: bli båret av lidenskap og kjærlighet mot noen.

6. Sonnet XXIX

Sjøen overgikk Leandro den spirituerte, i kjærlig ild, alle brenner, anstrengt vinden, og raste vannet med en sint impuls.

Overvåket av hardt arbeid, motsetning av bølgene som ikke kunne, og mer av det gode han mistet der, dø enn sitt eget urolige liv, som han kunne, 'styrket han sin slitne stemme

og til bølgene snakket han på denne måten, men stemmen hans ble aldri hørt: "Bølger, vel ikke unnskyld meg og dø, la meg komme dit, og din raseri gjorde det til mitt liv".

Forfatteren refererer til den greske myten om Leandro og Hero , hvor to unge elskere som levde hverandre på siden av Dardanelles-stredet eller Hellespont og adskilt av opposisjonen av deres familier, møtte hver kveld, forlot Hero et lys i tårnet der han bodde slik at Leandro kunne krysse Jeg svømmer sundet for å være sammen. En natt blåste vinden ut lyset som ledet Leandro, mistet seg og druknet seg selv og begikk selvmord på å lære av sin elskede.

7. Sonnet XXXI

Innen min sjel ble født av meg en søt kjærlighet, og av min følelse så godkjent var hans fødsel som en eneste ønsket sønn;

men etter at han ble født, har han helt hærget den kjærlige tanken; I hard strenghet og i stor plage har de første delikatene returnert.

O rå barnebarn, som gir livet til faren og dreper vannet, hvorfor vokser du så misfornøyd med den du ble født?

Oh, sjalu frykt! Hvem ser du ut? Selv invidiaen din egen sterke mor er redd for å se monsteret hun har født.

Garcilaso snakker om sjalusi her , og hvordan de er i stand til å transformere og ødelegge selve kjærligheten som tillot deres fødsel.

8. Sonnet XXIII

Så mye som rose og lilje vises fargen i bevegelsen din, og at blikket ditt er skikkelig, ærlig, med klart lys rolig storm;

og mens håret, som i gullguden ble valgt, med en rask flytur gjennom den vakre hvite nakken, oppreist, beveger vinden, spredt og rotet:

Ta fra den lyse våren den søte frukten før det sint været dekker det vakre toppen med snø.

Rosen vil visne den isete vinden, alt vil forandre lysalderen for ikke å flytte i sin vane.

Poesien som reflekteres her forteller oss om skjønnheten i ungdommen, samt oppfordrer oss til å gripe øyeblikket før tiden går og denne ungdommen ender opp med å forsvinne .

9. Sonnet IV

For en stund stiger mitt håp, mer lei av å ha reist, det faller igjen, det forlater, til dårlig grad, frigjøre stedet til mistillit.

Hvem vil lide en så sterk forandring fra godt til ondt? Oh slitent hjerte, strever i din elendighet i din stat, at etter formue er det vanligvis bonanza!

Jeg vil med våpenvåpen forplikte seg til å bryte en bakke som en annen ikke brøt, med tusen veldig tykke ulemper;

død, fengsel kan ikke, eller graviditeter, komme vekk fra å se deg som du vil, naken ånd eller mann i kjøtt og blod.

Denne sonen er en av de få som det ikke er noen referanse til den kjære. I dette tilfellet Garcilaso forteller oss om sitt opphold i fengsel, i Tolosa , etter å ha deltatt på sin nevøs bryllup. Dette bryllupet hadde ikke tillatelse fra keiseren Carlos I, og sendte denne til å fange dikteren og militærmannen.

10. Sonnet VIII

Fra det gode og gode syn kommer levende og glødende ånder, og blir mottatt av mine øyne, de overfører meg til hvor ondt føles.

Gå lett inn i veien, med min, så flyttet varme, kom ut av meg som fortapt, kalt det gode som er til stede.

Utenfor, jeg husker det i minnet; mine ånder, tenker at de ser det, beveger seg og lyser uten mål

men ikke å finne veien lett, at de kommer til å smelte, brister ut, det er ingen vei ut.

I denne sonen presenteres vi med en situasjon der forfatteren og den elskede ser hverandre i øyet, etablere en handling av dyp og jevn åndelig kommunikasjon . Vi observerer følelsene som fremkommer av den kjære personens utseende, så vel som det melankoli som forårsaker hans minne.

Bibliografiske referanser:

  • Morros, B. (red.). (2007). Garcilaso de la Vega: Poetisk arbeid og prosa tekster. Redaktørkritiker

I read 721 books in 2018 (Februar 2024).


Relaterte Artikler